Vi har noe ganske unikt i landet vårt, nemlig naturen. Den er vakker og vill. Den er kupert og spektakulær. Vi har noe som er like i unikt i landet vårt. Noe som skal sikre oss som innbyggere, og besøkende for den saks skyld, tilgang til våre vakre områder - friluftsloven.
Friluftsloven blir utfordret - hver dag!
Næringsinteresser og utnyttelsen av naturressurser presser våre politikere opp i et hjørne. I dette hjørnet må de noen ganger ta et upopulært standpunkt. Et standpunkt som kan være vanskelig og utfordrende, både for parti og politiker.
Det er når politikerne tilsynelatende brekker ryggen for å føye seg etter næringsinteresser og ikke tør ta i bruk norsk lov for sikre forbrukeren, innbyggerne og allmennheten den tilgangen til Norsk natur som vi har krav på, at bekymringene melder seg på.
Bekymringer på vegne av alle våre barn og barnebarn som skal jobbe videre med dette landet og de rammene vi legger til grunn allerede nå.
Det er forskjellige utøvelse av politikk i vårt langstrakte land, og det er forskjellige personligheter som utøver denne. Ergo så oppnår man forskjellige målsetninger og med skjønn og fortolkning, kan forskjellene bli ganske store.
Sånn er det, og sånn vil det alltid være.
Midt i Enebakk kommune, nærmere bestemt Kirkebygda, har det i flere ti-år murret en gnagende konflikt mellom grunneier og innbyggere.
Børtervanna ligger som en perle i Østmarka. Teoretisk tilgjengelig for unge, gamle, syke og spreke. I flere hundre år har generasjoner brukt veien langs østsiden av Børtervanna. Sikkert til jakt. Til transport. Sikkert også til enkel men herlig rekreasjon.
Veien er lett tilgjengelig og bringer deg ut i et eldorado av natur. På kort tid kan barnefamilier, turgåere og andre være midt i skogen. Høre fuglene kvitre og suge til seg av frisk luft og fortryllende lukter.
Hadde det bare vært så enkelt...
For å komme til denne vakre utmarka i tjukkeste Østmarka, må man gjennom et gårdstun. Et gårdstun er for den uinnvidde, ofte definert i lovverket vårt som innmark.
Her starter hodebryet for våre kjære kommunepolitikere. Det er her de blir presset opp i det førnevnte hjørnet. Har man i tillegg med næringsinteresser å gjøre, som av grunner ukjent for de fleste ikke ønsker folk flest i nærheten, da må man ta valg. Valg som potensielt kan være negative ved neste kommunevalg. Men spørsmålet er da som følger; skal man som politiker sette agendaen i forhold til å oppnå flest stemmer, eller skal man opptre som en folkevalgt og sette innbyggerne i sentrum? Dette er et dilemma i et selvmotsigende system hvor bukken og havresekken ofte er en og samme.
Friluftsloven § 3a (tilføyd ved lov 16. sept 2011, ikr. 1 jan 2012)
Ferdsel i innmark som fører til utmark,
a) til fots på vei eller sti,
b) på vei eller opparbeidet sti med ride- eller kløvhest, tråsykkel, kjelke eller liknende, med unntak av organisert aktivitet som sykkelløp og rideklubbaktivitet,
er tillatt hele året, hvis ferdeselen kan skje uten å passere gjennom gårdsplass eller over hustomt eller uten på annen måte å være til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for eier eller bruker.
...
I denne spesifikke saken har våre kjære politikere trenert avgjørelser i årevis. At de har lukket øynene for anmeldelser, veiutbyggelser og oppføring av bygninger uten tillatelse er, strengt tatt, helt andre saker, men det legger seg av likevel inn i rekken av saker i dette området som gjør at man stiller spørsmål ved agendaen til våre folkevalgte.
Det ble riktignok tatt noen avgjørelser i 2011 i samarbeid med grunneiere i området om, i praksis, flere turtraséer i Østmarka.
At ingen av disse avgjørelsene eller vedtakene berører verken tilgangen til Børtervanna, allmennhetens rett til fri ferdsel eller den mangeårige konflikten får vi, som innbyggere i kommunen, bare notere oss.
Skal man være litt pragmatisk, så er det helt sikkert vesentlig mer lukrativt mtp stemmer og økonomi å ta enkle avgjørelser i favør næringsinteresser fremfor noen håndfuller med turgåere og innbyggere.
At man gjør det på bekostning av folk flests mulighet til å nyte vakker natur, er sikkert ikke så nøye. At vedtak, eller mangelen på sådan, svekker en lov som er unik globalt sett og åpner for mange spennende og potensielt tragiske fremtidsvisjoner, er kanskje ikke så nøye det heller.
Om 50 år er det ingen som husker hvem som gjorde hva, og i hvertfall ikke hvem som ikke gjorde noe.
Trykk på bildet for å se på og bli med i vår gruppe på Facebook.
